26/08/2026
Ett bilde og en historie som man ikke bør gå glipp av 😀
ENDELIG KAN JEG FORTELLE MIN ET ÅR GAMLE HEMMELIGHET! (FINALLY I CAN SHARE MY ONE-YEAR SECRET! English text half way down)
Jeg er kjempestolt og ydmyk for endelig å kunne offentliggjøre at jeg har fått premiert et bilde i verdens mest prestisjefylte fotokonkurranse Wildlife Photographer of the Year. Mitt bilde ble tatt i august i fjor oppe i drivisen på hele 83°N mens jeg var fotoguide sammen med min gode venn Svein Wik i Arctic Wildlife Tours. Bildet har vært holdt hemmelig helt til nå (les hele historien bak bildet lengre ned!)
Dette er totalt mitt 19. premierte bilde i konkurransen de siste 12 årene, inkludert 15 premierte i hovedkonkurransen (Se bildene mine her: https://www.nhm.ac.uk/wpy/gallery?tags=user.42534), samt fire premiert i publikumskategorien. Hver gang jeg har vært på den storslåtte «Oscar-utdelingen» til konkurransen, så tenker jeg at dette nok blir siste gang for min del siden det er så utrolig mange gode og fremadstormende fotografer rundt om i verden. I tillegg har jeg de siste årene ikke har hatt mulighet å prioritere fotograferinga like mye som tidligere. Så derfor er jeg ekstra stolt for at jeg fortsatt han hevde meg i dette celebre selskapet. I år var det også rekordmange innsendte bilder (over 65 000) fra over 120 land, hvor totalt bare ca 100 bilder premieres. Bildet mitt er et av totalt 16 som konkurransen nå har valgt å legge ut som en «sniktitt», hvor resten offentliggjøres den 14. oktober. Det er også ekstra stas at bildet mitt vil brukes som et hovedbildene for å representere konkurransen nå i år. Gratulerer til norske Vegar Aasen som også er premiert i år (ta sniktitten på bildene her: https://www.bbc.com/news/articles/cg7m5e3mylpo).
Historien og ideen bak bildet er litt lang, men ganske så unik. Ideen oppstod etter jeg på mirakuløst vis klarte å berge et minnekort i et kamera i 2018 som en isbjørn puttet ned i et selpustehull og sank på dypt vann på Svalbard året før, etter at den først hadde tatt flere «selfier» av den selv, en redningsaksjon som ble dekket av NRK (Den unike historien kan du lese om her: https://www.nrk.no/natur/xl/isbjornselfien-1.14269431). Etter dette spurte veldig mange meg om hvordan jeg kunne toppe dette bildet? Svaret mitt var at det faktisk var umulig. Eller var det det? Akkurat dette irriterte meg litt, og med årene så kom den ville tanken om kanskje et enda mere ambisiøst bilde, et bilde av hvordan en sel sitt verste mareritt vil se ut fra dens eget perspektiv, akkurat idet den oppdager at en isbjørn står rett over pustehullet dens når den desperat må opp for å få luft!
Så etter mye tenking og testing så laget jeg et system som jeg mente vil kunne fungere til et slikt bilde, med en bevegelsessensor som utløste kameraet idet bjørnen titta ned i pustehullet til selen. Samtidig viste jeg at sjansen for å lykkes med dette var svært liten. Jeg måtte finne et passende pustehull, få rigget til utstyret når det ikke var isbjørn å se i nærheten, og så måtte det komme en bjørn som gikk bort til pustehullet. I tillegg måtte alt det tekniske fungere, og det er mye som kunne gå galt der. Siden vi samtidig hadde gjester om bord på båten, så hadde jeg bare en natt til rådighet mens gjestene om bord i båten sov. Jeg prøvde konseptet første gang i 2022, da kom det isbjørn som jakta sel på isen om natta, men ingen kom bort til «mitt» pustehull. Det bekrefta hvor utrolig vanskelig dette ville bli…
Men jeg prøver alltid å tenke at man aldri må gi seg dersom det fins litt håp. Når vi så var i drivisen på 83°N i august i fjor, så fikk jeg muligheten til å prøve på nytt. Vi ankra fast i et stort isflak hvor jeg også så et gammelt selpustehull med isbjørnspor ikke langt unna. Jeg rigga til utstyret ute på isen når de andre gikk å la seg og satt oppe aleine og speida og venta. I det jeg egentlig hadde gitt opp håpet og tenkte å legge meg kl 04 på morgenen, så oppdaget jeg plutselig en isbjørn som kom gående mot skipet. Pulsen skjøt i været og jeg sprang panisk rundt og vekte alle. Da skjedde det jeg håpet på. Bjørnen gikk bort til hullet i isen et stykke unna båten, kikka ned og til og med stakk hodet ned for å sjekke hva som var nede i hullet. Etterpå så tok den tak i bevegelsessensoren og forsøkte å dra opp hele kamerariggen og jeg frykta at den ville ødelegge hele opplegget og at kameraet igjen ville synke til dypet (der var det 3000m dypt!). Heldigvis stoppa den, men så la den seg ned for å sove bare noen titalls meter unna… Vi ønsker aldri å skremme dyrene vi fotograferer, så da måtte vi vente i 8-9 timer til den våkna og gikk bort selv. Dette må være de lengste timene i mitt liv, siden jeg jo ikke visste om kameraoppsettet mitt hadde fungert under så ekstreme forhold, eller om bjørnen hadde ødelagt noe. Når jeg endelig kunne hente kameraet og oppdaget at det var bilder på minnekortet, så kunne nok brølet mitt høres helt til Nordpolen!!! (og ja, det fins noen få flere bilder enn dette….;-))
Isbjørnen sitt viktigste jaktområde er etter sel i drivisen eller på fjordisen. Samtidig som jeg med bildet ønsket å vise skrekksituasjonen fra selen sitt perspektiv, så symboliserer det også en mere alvorlig situasjon. Aldri før i min tid der oppe har vi måttet dra så langt nord for å finne drivisen. På grunn av global oppvarming så vil trolig all drivis forsvinne fra Arktis om noen tiår, og da også det viktigste jaktområdet for både isbjørn og veldig mange andre arktiske arter som er helt avhengig av isen i nord. Derfor vil slike situasjoner dessverre snart være historie og isbjørn og andre arktiske arter vil måtte slite veldig å kunne overleve som art.
En stor takk til Svein Wik og alle de andre i Arctic Wildlife Tours (https://arcticwildlifetours.com/) som har gitt meg både denne og så mange andre muligheter oppe i isødet i nord!! I tillegg en takk til Erlend Haarberg, Jeanette Fraser og Jens Wikstrøm som også var ombord og hjalp meg!
Bare å dele 😊
ENGLISH TEXT: FINALLY I CAN SHARE MY ONE-YEAR SECRET!
I am incredibly proud and humbled to finally announce that one of my images has been awarded in the world’s most prestigious nature photography competition, Wildlife Photographer of the Year. I took this photo last August in the pack ice at 83°N while working as a photo guide alongside my good friend Svein Wik from Arctic Wildlife Tours. The image has been kept a secret until now (read the full story behind the photo below!).
This marks my 19th awarded image in the competition over the last 12 years—including 15 awards in the main competition (see my images here: https://www.nhm.ac.uk/wpy/gallery?tags=user.42534) and four in the People’s Choice category. Every time I attend the competition’s magnificent "Oscars-style" ceremony, I think to myself that this will likely be my last time, given the large number of established and new and up-and-coming photographers around the world. Also, in recent years, I haven't been able to prioritize photography as much as I used to. That makes me especially proud to still be awarded among such an elite company. This year had a record number of entries (> 65,000) from more than 120 countries, with only about 100 images receive an awards at the end. My photo is one of 16 selected for a "sneak peek" ahead of the full reveal on October 14th. It is also a special honor that my image will serve as one of the key pictures representing the competition this year. Congratulations to another Norwegian Vegar Aasen, and all the others who also received an award this year (take a sneak peek at the photos here: https://www.bbc.com/news/articles/cg7m5e3mylpo).
The story and idea behind the image are a bit long, but quite unique... The concept emerged after I miraculously managed to recover my camera and its memory card in 2018, one that a polar bear had dropped into a seal breathing hole and sinking it into deep water off Svalbard the year before, after the polar bear had taken several "selfies" of itself (You can read the story in National Geographic here: https://www.nationalgeographic.com/magazine/article/see-what-happens-when-a-polar-bear-finds-a-camera).
After that, so many people asked me how I could possibly top that image. My answer was that it was impossible. Or was it?
That thought nagged at me a bit, and over the years, a wild idea took shape, an even more ambitious image, one capturing a seal's worst nightmare from its own perspective, the moment it realizes a polar bear is standing directly over its breathing hole just as it desperately needs to surface for air! So, after much thought and testing, I developed a system I believed would work for such a shot, using a motion sensor to trigger the camera when the polar bear looked down into the seal's breathing hole. At the same time, I knew the chances of success were small. I had to find a suitable breathing hole, set up the equipment when no polar bears were in sight, and then hope a bear would by accident approach that specific hole. On top of that, all the technical components had to function perfectly, as there was plenty that could fail. Since we also had guests on board the ship, I had only a single night at my disposal while the rest of the people onboard were asleep. I tried this concept for the first time in 2022. Then polar bears came hunting for seals on the ice at night, but far away and none of them approached "my" breathing hole. That confirmed just how incredibly difficult this would be…
But I always try to keep in mind that you should never give up, as long as there is a glimmer of hope. Then when we were in the drift ice at 83°N last August, I got another chance to try. We anchored to a large ice floe, where I spotted an old seal breathing hole, but also some polar bear tracks in the area not too far away. I set up the equipment out on the ice after the others had gone to bed, then sat up alone to look for potential approaching bears. Just as I was about to give up and go to bed at 4 a.m., I suddenly spotted a polar bear walking in the direction of our ship. My heart started racing, and I scrambled around in a panic to wake everyone up. Then, the moment I’d been hoping for happened: the bear walked over to the hole in the ice some distance from the boat, looked down into it, and even stuck its head in to investigate what was down there under the ice. Afterward, it grabbed the motion sensor and tried to haul up the entire camera rig. I feared it would ruin the whole setup and sink my camera into the depths again (the water was 3,000 m deep there!). Fortunately, it stopped, but then it lay down to sleep just a few dozen meters away... We never want to scare the animals we photograph, so we had to wait 8-9 hours for it to wake up and wander off on its own. Those must have been the longest hours of my life, as I had no idea if my camera setup had actually worked in such extreme conditions, or if the bear had damaged anything. When I was finally able to retrieve the camera and discovered images on the memory card, I think my shout of joy could have been heard all the way at the North Pole! (and yes, there are a few more photos than just this one… ;-))
The polar bear’s primary hunting ground for seals is the pack ice or the fjord ice. While I wanted this image to capture the terrifying situation from the seal’s perspective, it also symbolizes a more serious reality. Never during my time up there have we had to travel so far north to find pack ice. Due to global warming, all pack ice is likely to disappear from the Arctic within a few decades, taking with it the vital hunting grounds for polar bears and many other Arctic species that depend entirely on the northern ice. Consequently, such encounters will unfortunately soon be a thing of the past, and polar bears—along with other Arctic species—will struggle immensely to survive. In that regard, this picture also symbolizes what we are about to loose very soon do to human activities.
A huge thank you to Svein Wik and the entire team at Arctic Wildlife Tours (https://arcticwildlifetours.com/) for giving me this opportunity, and so many others, in the frozen wilderness of the north!!
Feel free to share :-)
