26/01/2020
Fyrstasjonenes betydning under den kalde krigen.
Den såkalte kalde krigen var storpolitikk etter andre verdenskrig, og den varte til langt ut på nittitallet. Øst- og vestmaktene truet hverandre med atomvåpen. Fyrstasjonene spilte en liten men viktig rolle i denne tiden.
Allerede da Norge skulle holde seg nøytralt under første verdenskrig, var Kystvakten etablert. Det var lenge før den Kystvakten vi kjenner i dag med kystvaktskip som overvåker vårt sjøterritorium.
Den gang var det fyrstasjonene og en del landstasjoner som var utkikksposter. De skulle holde et øye med skipstrafikken og rapportere til Sjøforsvaret om farer som truet i en urolig tid.
Som jeg husker det 60 år tilbake i tid, så hadde fyrstasjonene svære kikkerter på stativ som kunne overvåke havet, sammen med radar.
Fartøykjenning var også en viktig viten på den tiden. Man hadde bøker med bilder av både allierte og mer mistenkelige militære fartøyer. Mange skip var rene spionskip utkledd som slepebåter eller trålere. De kunne skilles fra de sivile skipene med de svære antennene som avlyttet samband og annen aktivitet.
Under Nato-øvelser kom de Sovjetiske skipene farlig nær, og da kunne det bli ganske glødende linjer mellom kystvaktstasjonene og Sjøforsvaret til tider. Under større øvelser var vi en del av et svært apparat med store marinestyrker fra Nato-land. Veldig spennende var det.
Jeg vet at vi hadde en forseglet kiste med dokumenter som skulle åpnes, leses og deretter brennes ved et eventuelt angrep. Vi hadde våpen og ammunisjon. Gevær og revolver. Først Krag-Jørgensen, deretter Ma**er og til slutt AG-3 og MP5. I tillegg hadde vi revolvere av type Smith&Wesson, kaliber 38. Disse våpnene kunne vi bruke fritt til øvelseskyting. Særlig på de fyrene som lå på holmer og skjær var det ofte en avvekslende sport å skyte på blink med revolver og gevær. På Lindesnes fyr måtte man være litt mer forsiktig og bruke dager uten besøkende til å fyre løs ei salve nå og da.
Det var alltid en del av fyrtjenesten dette med å holde øye med fartøyene som passerte. Ikke bare vær og skyer for meteorologisk institutt som nå. Når vi så et skip som vi fattet mistanke til, varslet vi Sjøforsvaret. Da fikk vi enten melding tilbake om at det var et kjent skip, eller så ble det satt i gang undersøkelser. Og på den andre side fikk vi ofte forespørsel fra Sjøforsvaret om å følge et bestemt skip.
Som man kan forstå var denne tjenesten svært høyt prioritert den gangen. Vi var ofte inne på kurs og fikk ny viten sammen med våpentrening. Uniformene var fjonge og fine, mennene var alvorlige og bekymret. Den kalde krigen var uforutsigbar.
Da muren falt i Berlin i november 1989 startet en prosess hvor avspenning og nedrustning gradvis gjorde verdenssituasjonen litt tryggere for en stund. Men fortsatt var det høy beredskap, og vi holdt det gående til langt ut på 90-tallet før det ble omorganiseringer og det hele smuldret bort.
I mellomtiden var Kystvaktskipene kommet og vi ble hetende Kyst-meldestasoner, forkortet til KYP-er. Senere ble Sjøheimevernet mer dominerende på fyrstasjonene, og så ble det også slutt. Nå er det helt andre måter å overvåke både land og sjø. En lang og viktig tjeneste opphørte ved tusenårs-skiftet.
