09/10/2026
For et år siden i dag reiste jeg ut på det jeg ser på som mitt livs viktigste reise – som forelder på fredsreise til Polen og Tyskland.
Med en million sommerfugler i magen, tusen spørsmål og en idé startet reisen. For det var ikke en tur. Det var en reise. En reise inn i en historie så vond og ond, men med latter og fellesskap som motvekt.
Etter hjemkomst var jeg ganske så overveldet. I begynnelsen av november ble søknaden om støtte til utstilling innvilget. Noen hadde tro på meg. På prosjektet mitt.
Jeg satt med bildene jeg hadde fotografert. Det var lett å plukke ut de som var aktuelle. Men jeg skjønte raskt at fotografiene alene ikke var nok.
Hva vil de si? spurte jeg meg selv.
Arbeidet var i gang. Jeg satt dag ut og dag inn. Jeg skrev og skrev. Kuttet bort. Skrev. Strammet opp. Skrev. Spisset. Spisset mer. Mer. Mer.
«SPOR – en reise» var født.
Utstillingen ble også en reise for betrakteren. En reise fra fotografi til fotografi med reflekterende tekster til, fulgt av Lars Jakob Rudjords musikk og duft av symboltunge vetiver og svart pepper.
«Hvilke spor etterlater historien i deg – og hvilke spor setter du i historien som skrives nå?»
Jeg er evig takknemlig for at vår eldste fikk reise på fredsreise. Dette vesle frøet med spirende visdom, som jeg skrev om i utstillingen, ble sådd i ham, i hele gjengen. En rik erfaring som bidrar til klokere voksne mennesker.
De ungdommene som får reise på fredsreise vil en dag kunne se tilbake og tenke over hva de var med på med. Det de fikk erfare vil kunne få ny dypere mening.
Jeg håper frø som er blitt sådd hos ungdommer som har reist på fredsreise spirer. Vi trenger visdommen. Vi trenger å lære av historien for å leve klokere i fremtiden – med mer medmenneskelighet, godthet og omsorg. Og med ansvar. Ansvar for hverandre, for naturen og for den verden vi etterlater oss.
Historie skrives hver dag og vi er alle med på å skrive historie akkurat nå.
Bildet er fotografert utenfor Auschwitz 2, Birkenau, copyright.
