31/08/2026
Morgenen da Norge mistet sin konge ♥️👑
Jeg stod opp uvanlig tidlig fredag 28. august. Allerede klokken halv fire på natten ringte vekkerklokken, og noe av det første jeg gjorde, var å sjekke om vår kjære konge fremdeles levde.
Tilstanden var uforandret, stod det i avisene, og jeg trakk et lettelsens sukk. Kanskje var det likevel håp om at han skulle klare seg.
Rundt halv fem kunne jeg se en mørk, buet kant begynne å spise seg sakte innover måneskiven. Den delvise måneformørkelsen var i gang.
Jeg knipset bilder mens tankene stadig gikk til kong Harald. Det hvilte noe vemodig over synet, og mens mer og mer av månen forsvant inn i mørket, tenkte jeg på hvor skjørt livet er – og at vi kanskje snart måtte ta farvel med kongen vår.
Måneformørkelser har gjennom historien ofte blitt forbundet med overgang og forandring. Noe som vanligvis lyser på himmelen, blir langsomt mørkt. Og når det er fullmånen som formørkes, kan bildet bli enda sterkere: Fullmånen kan symbolisere fullendelse – noe som har nådd sin fylde før en ny fase begynner.
Kvart over seks befant mannen min og jeg oss ute på Alnes. Vi hadde reist dit for å se formørkelsen, og jeg håpet at jeg endelig skulle få fotografert en blodrød måne.
Men dagen hadde begynt å gry, og morgenlyset gjorde formørkelsen vanskeligere og vanskeligere å se. Den rødoransje fargen jeg hadde håpet på, druknet nesten helt i lyset.
Der og da var jeg litt skuffet. Men i ettertid er det nettopp dette jeg har tenkt mest på. Mørket var der. En stor del av månen lå i jordens skygge. Likevel var det lyset som vant fram.
Mens vi stod der sammen, ble morgenlyset stadig sterkere. Den formørkede månen ble svakere og svakere, og til slutt forsvant den for oss.
Så snudde jeg kameraet mot lyset. Klokken 06.38 tok jeg et bilde av solen som akkurat var på vei opp over fjellene. En ny dag hadde begynt. Det visste jeg ikke da, men bare tre minutter tidligere, klokken 06.35, hadde kong Harald gått bort.
Da vi kom hjem – jeg trøtt som en strømpe etter den tidlige morgenen – kom beskjeden jeg hadde fryktet. Kong Harald var død. Jeg kjente på en stor tomhet.
Mens vi hadde stått der ute og sett mørket forsvinne og lyset ta over himmelen, hadde Norge akkurat mistet kongen sin. Selvfølgelig var det et tilfeldig sammentreff. Men tilfeldigheter kan også romme symbolikk. For meg kommer denne formørkelsen, dette morgenlyset og akkurat denne soloppgangen for alltid til å være knyttet til morgenen da kong Harald gikk ut av tiden.
Jeg har alltid visst at det ville bli trist den dagen kongen vår døde. Men at jeg skulle kjenne sorgen så sterkt, hadde jeg ikke forestilt meg. Jeg kjente ham jo ikke, og likevel føltes det nesten som om et nært familiemedlem var borte. Kanskje fordi han på en måte alltid har vært der. Tryggheten selv. Klok og lun, med glimt i øyet. For meg var kong Harald først og fremst et forbilde. En konge som forsøkte å se alle, og som minnet oss om verdigheten også hos dem som lett blir oversett.
I nyttårstalen i 2008 sa han: «Det krever sterk rygg å gå med verdighet gjennom krenkelser. Jeg skulle ønske vi sluttet å bruke betegnelsen «samfunnets svakeste». I realiteten er noen av dem de sterkeste blant oss.»
Jeg kjenner på en enorm takknemlighet for at vi fikk ha en slik konge så lenge. Kanskje skylder vi ham å forsøke å ta med oss litt av det han stod for videre: Å være rausere med hverandre. Tilgi litt raskere. Og ikke være så raske til å dømme.
Nå begynner et nytt kapittel. Kong Haralds lys slukner ikke med ham. Noe av det lever videre i kong Haakon og dronning Mette-Marit, som nå skal føre arven videre. Jeg er trygg på at de vil gjøre det – på sin måte og i sin tid.
Takk for alt, kong Harald. ♥️ Og på gjensyn!
Det er bare å dele innlegget, om noen har lyst til det 📸
