Nordmøre, Idas skriblerier og grublerier.

Nordmøre, Idas skriblerier og grublerier. Bilder, dikt og tekster fra rundt om på Nordmøre...
Skriblerier og grublerier. Dagens/ ukas begeistring av personer, steder og virksomheter. Ida Drøpping Myren

Hjemme hos morOppe på loftetstår en koffertfull av minner.Brev.Dagbøker.Notater.Bilder.Dagdrømmer.Kjærleik. Håp og lengs...
17/07/2026

Hjemme hos mor

Oppe på loftet
står en koffert
full av minner.

Brev.
Dagbøker.
Notater.
Bilder.

Dagdrømmer.
Kjærleik.
Håp og lengsler.
Skriblerier og grublerier.

Venner som nå er borte.
Venner som fortsatt er.
Han som en gang skrev et brev…
og alle disse forelskelsene som kom og gikk..

Jeg blir litt flau
og melankolsk,
men aller mest smiler jeg
av min egen barnslige naivitet…

Rosa skyer og
mintgrønne sommerfugler.
Sukkerspinn og
kjærlighet på pinne.

Trettifem år senere har egentlig ingenting forandret seg.
Jeg er fortsatt like drømmende,
like håpefull,
like romantisk.

Fortsatt ei ung jente
full av lengsler etter det som kanskje en dag kan skje.

Nå lagres minnene overalt –
i en koffert, i en skuff
på en harddisk,
og på en minnepenn.

Men de fineste av dem
bor i hjertet.

Og om kvelden, rett før jeg sovner,
smiler jeg for meg selv.
For et sted mellom drøm og virkelighet
roter jeg igjen gjennom den gamle kofferten
som står oppe på loftet hos mor.

For det er der
de vakreste drømmene,
de fineste lengslene
og den unge jenta i meg
for alltid vil bo.

Ida, 52 år

Han så på meg med en bestemt mine:-Det bildet er bare for deg, slik at du kan ta det fram innimellom. Ingen andre.Vinden...
16/07/2026

Han så på meg med en bestemt mine:
-Det bildet er bare for deg, slik at du kan ta det fram innimellom. Ingen andre.

Vinden blåste over øya. Sola har vært borte bak et tungt skylag den siste måneden. 12 grader. Heller ingen tegn til bedring den neste uka.

Han kunne ikke si at han trivdes, for han ønsket seg hjem igjen, til øya litt lengre vest. Men han hadde det greit nok.

Jeg er værfast på Kjerringøy, samt at båtmotoren har kranglet litt. Min kjære mener jeg har gannet dieselfilteret på båten slik at det på vei ut havna i går gikk tett. For han visste jo at jeg egentlig ikke hadde så lyst til å dra. Kanskje det var akkurat det jeg gjorde kvelden før? Gannet dieselfilteret?!

Så langt har vi vært innom en del havner på vår seilas, og det var på en av mine daglige morgentur med hunden at jeg møtte på han.
Han satt ute på den lille verandaen sin mens han tok en rullings. Asken kakket han i en gammel blikkboks som viste at den i sitt tidligere liv hadde rommet fiskeboller. Han ropte på meg. Lurte på om han kunne få hilse på hunden. Vi slo av en prat. Jeg fikk ta et portrettfoto av han. Han skrattet høyt da jeg spurte om jeg fikk lov. Hvorfor i allverden ville jeg ta bilde av han ? Og som sant var svarte jeg at jeg det var fordi han var en flott nordlandsgut.

Et helt liv oppsummert på et sekund. En hjertelig latter som knatret fra dypet og som fortalte om tunge dager, men også om fine dager. Men mest hintet fotografiet og latteren om et liv i storm og stille…
Ute på øya, litt vestover. Der han en gang kom i fra. Før helsa og alderdommen spente bein for viljen og drømmen…

«Med lua i handa…», en setning jeg har hørt uttalt opptil flere ganger denne uken her oppe i nord.
Kanskje en utslitt formulering, men for meg ganske så vakker. Og som sier mye om en tid om virker fjern, men som så absolutt er ganske så nær…

Hvorfor jeg gannet dieselfilteret på båten ? Fordi jeg ville være her en dag til…

Og slik ble det.

Nå friskmelder jeg dieselfilteret og vender snuten hjemover.

Skriblerier og grublerier
Ida Drøpping Myren

Stolt over å være norsk. Just saying 🥰
15/07/2026

Stolt over å være norsk. Just saying 🥰

Grip versus Kjerringøy…Reisebrev 6Værfast på Kjerringøy… Hvor mange har ikke vært det før meg? Vind, bølger, strøm og et...
14/07/2026

Grip versus Kjerringøy…
Reisebrev 6

Værfast på Kjerringøy… Hvor mange har ikke vært det før meg? Vind, bølger, strøm og et litt småubehagelig værsenter utfor Bodø ga oss én ekstra dag her på Kjerringøy… Hvilket passet meg helt utmerket.
Som barn hadde jeg en TV-stue oppe på loftet. Det var bare jeg som så TV der… de andre satt nede på storstua. I ensom majestet pløyde jeg meg igjennom filmer som Landstrykere, Jeg er Dina og «Benoni og Rosa»…. Og siden den gang har Kjerringøy lokket på meg.

Og i dag fikk vi omvisning av Anna Elisabeth, ungtausa som er oppkalt etter selveste Anna Elisabeth, fruen på handelsstedet…Ven og vakker, med en fornøyelig formidlingsevne tok hun oss i dag med tilbake i tid.

Endelig fikk jeg oppleve øya .

Da Kjerringøy handelssted ble museum i 1959, ble det solgt med innbo og arkiv. Gjenstander og bygninger strekker seg fra slutten av 1700-tallet og frem til salget midt på 1900-tallet. Før det hadde Anna Elisabeth råderett over alt. Hun drev handelsstedet og viste seg å være like dyktig som sin avdøde mann. Om enn med god hjelp fra Jens Nikolais handelsbetjent. Ti år etter mannens død giftet hun seg, 58 år gammel, med denne handelsbetjenten, den 26 år yngre Kjerschow Zahl. Men styringen slapp hun aldri. Når gjester kom til Kjerringøy, sto hun alltid ett steg foran mannen på trappa og tok imot med ordene: «Velkommen til mig.»
Jeg er selv opptatt av Grip, og etter dagens lærdom sitter jeg igjen med et inntrykk av at Anna Elisabeth og hennes gemaler var rausere enn væreierene som i sin tid rådet på Grip: Fiskerne fikk lønn for jobben, de fikk medisiner, de fikk andre oppdrag og da glansdagene var over valgte Annas enkemann å slette gjelden til de i bygda…

Jeg fascineres.

Takk for en lærerik dag. Og takk til Vestfjordens lumske vinder som holdt oss en dag tilbake på denne flotte plassen.

Ida Drøpping Myren

Bruk fem minutter av tiden din på å lese dette…——Lykken?  Jeg vet nå at jeg alltid har eiet den selv… i en alder av 52 å...
12/07/2026

Bruk fem minutter av tiden din på å lese dette…
——

Lykken? Jeg vet nå at jeg alltid har eiet den selv… i en alder av 52 år, endelig.

Grublerier, skriblerier og reisebrev på en søndags formiddag:

Hvorfor er ikke vi nordmenn lykkeligere ?
For vi er faktisk de minst lykkelige i Norden…

Det er noe som jeg har lurt på lenge….Hvorfor jager vi hvileløst i ring på evig jakt etter mer…
Hvorfor evner de fattige i slummen å gi uttrykk for mer glede enn naboen min som nettopp kom hjem fra hytta på Oppdal?

Hvorfor skulker den anorektiske Emma i 6. klasse skolen mens hun saumfarer Instagram og snap, mens jenta i flyktningeleiren bobler over fordi hun kanskje skal få lære seg å lese og skrive mens hun lykkelig spiser av morens gamle brød… om de bare kommer seg nordover til Norge eller Sverige da vel og merke…

Paradoksalt ligger svaret på det innledende spørsmålet både i velferdsstatens ikke lengre fult så utømmelige honningkrukke samt i markedskreftenes manipulerende krefter: Og da som i et I-landsproblem som spiser oss opp innenifra.

Har du hørt om easterlin-paradokset? Paradokset setter fokus på at det å ha penger ikke nødvendigvis betyr at man er lykkelig. Filosofen Karl Marx sa en gang at hvis en person har et hus som tilfredsstiller deres behov, kan de føle seg fornøyd. Men hvis naboen deres er en millionær med et herskapshus, begynner de å føle det som om huset deres ikke var noe mer enn en enkel hytte. Økonomen Richard Easterlin trekker to konklusjoner basert på dette.
Den første er at folk med høyere inntekter ikke pleier å være lykkeligere. Den andre er at folk oppfatter inntekten sin som “høy” avhengig av inntektene til de som er rundt dem. Dette forklarer forskjellen i forholdet mellom lykke og inntekt.
Derfor sier Easterlin-paradokset at sammenligningene vi gjør med de rundt oss påvirker oppfatningen vår av velvære. Med andre ord er miljøet avgjørende for at vårt inntektsnivå gir lykke eller tristhet.

Nøkkelen for å finne lykken ligger derfor i å slutte å sammenligne oss med andre, og særs da de som vi anser som mer vellykkede enn oss selv… Kanskje en utopisk løsning i vår del av verden hvor markedskreftene styrer vårt lykkebarometer, og hvor vi som nyttige idioter spretter rundt etter alt som vi tror at vi må ha…

Som vernepleier reflekterer jeg over dette daglig i møte med pasienter og kollegaer: Individets evne til å ikke oppleve seg og sitt som bra nok. Og jeg tror svaret på mange av de såre og vanskelige mellommenneskelige utfordringene som hjelpeapparatet og velferdsstaten står ovenfor ligger akkurat her… Det at man føler at man ikke strekker til, leter etter noe som er bedre, bli tynnere, sterkere, finere, vakrere, rikere… og den som ikke strekker til, som ikke orker mer; gir opp. For meg har nok lykke blitt god helse, det å eie tiden min, samt prøve å ignorere mammons manipulerende lokketoner…

Dagens søndagsgublerier avsluttes med den norske forfatteren og lyrikerens Arne Paasche Aasens kloke ord, for den lykken du søker bak blånende fjell kan hende du alltid har eiet den selv:

De nære ting.
Ditt sinn monne flyve så vide omkring,
det er som du glemmer
de nære ting.

Det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig
ett annet sted.

Du synes dine dager er usle og grå
hva er det du søker?
hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro
kan ingenting vokse
og intet gro.

Gå inn i din stue hvor liten den er
så rommer den noe
ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar
finn veien tilbake til det du har

Den lykken du søker bak blånende fjell
kan hende du alltid
har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring
men lær deg å elske
de nære ting.
——-
God søndag ønskes fra

Ida Drøpping Myren
52 år, med lån i banken, så der årslønn om jeg sammenligner meg med andre, helt grei form ( med et enormt forbedringspotensiale),mange kjoler i skapet, masse minner i hjertet, fine folk i livet og som i går fant mange gram med lykke på en strand i Lofoten, og som jeg samlet opp og puttet på høyrentekontoen min 💃💃💃den kontoen med absolutt best avkastning 🤗
… og som håper at du etter å ha lest disse skribleriene kjenner på at at også du eier lykken, i egenskap av deg selv og ditt 🤗🤗🤗

Jeg er på reise. Ut og bort.Det er lurt, sånn innimellom.For det gir vidvinkel og perspektiv.Det har blitt sagt en gang ...
09/07/2026

Jeg er på reise. Ut og bort.
Det er lurt, sånn innimellom.

For det gir vidvinkel og perspektiv.

Det har blitt sagt en gang at det er typisk norsk å være god… men jeg vet ikke helt jeg…

…akkurat den floskelen har kanskje villedet oss litt…

For på mange måter er vi blant de heldige som startet høyere opp på stigen, høyere enn de fleste noen gang klarer å komme…

Så at kanskje det heller er slik at det er typisk norsk å ha flaks, blandet med en smule talent ….

For det er en tynn linje mellom fiasko og suksess…

enten så er det stang inn, eller så er det stang ut…

Så stang inn: fordi jeg er så heldig at jeg er norsk.

Flaks.

Og Lofoten, fy flate du er bra vakker, i all din villskap og skjønnhet…

Skriblerier og grublerier
Ida Drøpping Myren

Før i tiden sto vi i fergekø for å komme oss til Nordmørsbyen...På fergekaia i Kvisvika sto han Per i kioskluka. Der kun...
09/07/2026

Før i tiden sto vi i fergekø for å komme oss til Nordmørsbyen...

På fergekaia i Kvisvika sto han Per i kioskluka. Der kunne vi få kjøpe smågodt i hvite kremmerhus og iskald coka cola på glassflaske... Og lukten av pølse og brød fikk man vann i munnen av, dog sjelden hadde man råd til å flotte seg med slik kost....Men det hadde han høye, lyse, han som alltid parkerte sin Volvo Amazon strategisk ved siden av fergekøa. I vindusruta hadde han sirlig hengt opp Wunderbaum og terninger, og i radioantenna danset en revehale. Stilen var gjennomført fra topp til tå, og da med skinnjakke og tresko må vite.

Hadde man en 5’er kunne man få kjøpt både en lollipop og en pæreis...

Inne på venterommet sto en sånn spilleautomat hvor man kunne putte på kronestykker, for så å sikte seg inn mot midten i forsøk på vinne mange fler. Spillegalskap var et fremmedord...og lyden av mynt klirret i takt med sommerfuglene som vrimlet rundt i magen av ren lykkerus over å innkassere hele 10 kronestykker....

På sommeren blomstret blåklokker og kløver på svabergene bak kiosken...
Og nede på kaia hoppet virile bygdegutter ut i det kalde sommervannet... Og det mens byfrøknene som ventet i fergekøen tilslørt kastet nyfikne blikk etter dem....

I gamle dager, da påsken nærmet seg slutten , kunne bilkøen strekket seg helt fra kiosken til han Per og opp til butikken hans Olav. Byfolket, eller høttfolk som de het på folkemunne, kom solbrune ut av bilene, biler kjøpt på Halaas eller på Autosentrum...Gjerne ikledd siste mote innen sportsklær, kjøpt på G-sport på kaia. Ivrig diskuterte de årets skitur og hytta på landet.

Det var spennende å henge rundt på fergekaia den gangen, for man visste aldri hvem eller hva som kunne dukke opp i køa. Og en gang på 50-tallet kom selveste Sikruskongen Arne Arnardo, og hvor jentene i grenda fikk haike fra Årsundkrysset og helt ned til kaia... Starstruck ble de vitne til kongens magiske korttriks...

Nå i 2026 kjører vi tunnel til Nordmørsbyen, og på ferden dit går vi glipp av kiosken på kaia, blomstene på svaberget og lange blikk...

Av og til er tunnelen stengt i noen minutter, akkurat lenge nok til at det blir kø... Og i det man drister seg til å gå ut for å strekke på beina samt sjekke hvem som måtte være der, ja så begynner køen å røre på seg...

I kø utenfor tunnelen på Bergsøya i min lille hvite Fiat 500 for noen år siden gikk jeg uvitende glipp av at selveste Mr. ### satt tre biler bak meg, i en svart sporty sak. Han var visst på roadtrip til Atlanterhavsveien, slik som de fleste fra Hollywood for tiden er... Så nærme Hollywood kommer jeg nok aldri igjen, men det vet ikke jeg, for det fikk jeg ikke med meg....

Fra sidespeilet i en Fiat 500, Bergsøya, Krifast.

Ida Drøpping Myren

Reisebrev dag tre:  På toget nordover. Trøtt. Sjekker kapteinen på appen, lurer på hva han holder på med. Kursen litt så...
05/07/2026

Reisebrev dag tre: På toget nordover. Trøtt. Sjekker kapteinen på appen, lurer på hva han holder på med. Kursen litt sånn utenfor de andre, vestover, Vestfjorden, på jakt etter vinden…
Gutta holder så der far fart. Estimert å komme fram rundt kl 20:00. Makkeren hans er dyktig. Morten. Har visst vært med i VM… ser seilinga til gutta bærer preg av det.

Jeg har tatt toget til Bodø en gang før. Rundt år 1990, da jeg var 16. Dro sammen med ei klassevenninne fra bygda mi. Husker den kvalmende lukten av svette og våte klær på nattoget. Et tog som bar preg av ungdommer på interrail. Ukene i Saltstraumen den sommeren var seige. Treige.
Full av forventning om at noe spennende skulle skje. Men absolutt ingen ting skjedde.

Midnattsol. Høyslått. Mygg.

Lokalavisene Nordmørsposten og Tidens krav hadde skrevet at det var landsskytterstevne i Bodø. De smarte gutta i bygda drev på med slikt. Konsentrasjon og presisjon. Jeg speidet etter dem. På restauranten ved selve Saltstraumen, den dagen vi gikk over brua, oppdaget vi to stk eksemplarer av disse kloke hodene. En stk Nisja og en stk Gravem. Fra Sunndal. Jeg hadde lest om dem på sportssidene i avisa. Gravem hadde fine krøller.
Vi gikk tilbake til huset til bestemora til venninna mi. Fisk til middag. Nok en gang.

Vi lurte oss til å bruke dyre tellerskritt på kontakttelefon. Men fåfengt, bare unge feskere som kunne råne en tur ut til Straumen fra Bodø. Vi takket nei. De var ikke helt målgruppa vår…. Kanskje vi var på feil breddegrad?
Så tok vi toget hjem igjen. Like ukysset som det vi hadde vært da vi dro nordover et par uker før. Helt greit.

I skrivende stund, snart 40 år senere er det fritt for illeluktende interrailere på toget til Bodø. Men derimot er det flust med tilårskomne amerikanere som reiser i gruppe. Ikke slike høylytte, korpulente amerikanere som vagger av gårde med fotoapparat dansende over birisen, men små- sportye ektepar, akademikere, lavmælte med allværsjakke og joggesko.

Jeg hadde tenkt at jeg skulle på interrail. Det skjedde aldri. Men jeg tenker at jeg skal det. Sørover i Europa. Jeg liker rytmen i toget. Jeg liker roen.

I Bodø skal jeg finne fram til hurtigbåten som går til Svolvær. Har en time på meg. Har med hunden. Han stå registrert på togbilletten som «hund under 4 kg». Han ligger i buret sitt. Jeg fikk han til å skvette 7 ganger før vi gikk inn i vogn nr 2, seteplass nr 61. Jeg har lagt en jakke over buret. For jeg håper for guds skyld at han ikke får ferten av katta som sitter rett over oss. Da er det helt klart kapteinen som kommer først fram til Svolvær, mens jeg sitter på en eller annen togstasjon i gokk. Med en stk krakilsk hund som lider av lille manns syndrom. Georg Costanza …Men so far so good.

Det blir spennende i kveld. Norge Brasil⚽️⚽️. Jeg bodde i Oslo sist gang Norge slo dem. Vi hadde en blå Opel Ascona. Sjekket ut feiringen på Karl Johan på avstand.

I kveld, litt over et kvart århundre senere, er jeg i Lofoten. Har egentlig ikke sett på fotball, annet en barnefotball, siden seniorene Haaland og Sørloth var aktive… sistnevnte opprinnelig fra Goma i Kristiansund. Fun fact.

Mest stas dette VM’et er alt dette som har skjedd med identitet, kultur og historie. Jeg har skiftet til et midlertidig profilbilde. Viking. Jeg liker det. Moro. Og når folk rundt meg begynner å ro mens de smiler og ler, så blir jeg skikkelig glad.

Altså, 05.juli, en spennende dag:

1: klarer vakthund Storm, 4 kg, å holde kjeft i 10 timer?
2: vinner Norge over Brasil ⚽️?
3: skal jeg i kveld for første gang bli kysset nord for Bodø?

Skriblerier og grublerier

Ida Drøpping Myren

Adresse

Halsa

Nettsted

Varslinger

Vær den første som vet og la oss sende deg en e-post når Nordmøre, Idas skriblerier og grublerier. legger inn nyheter og kampanjer. Din e-postadresse vil ikke bli brukt til noe annet formål, og du kan når som helst melde deg av.

Kontakt Bedriften

Send en melding til Nordmøre, Idas skriblerier og grublerier.:

Snarveier

Del