02/02/2026
Angående AI, fotografering og kreativitet.
Aller først vil jeg nevne at da Midjourney var nytt og ukjent satt jeg utallige timer for å lære meg hva denne teknologien var for noe. Og jeg endte sikkert opp med mange tusen bilder totalt. Hvorfor så mange? Fordi veldig mange av dem var utrolig like. Det var liksom ingenting unikt med noen av dem, så det ble utrolig vanskelig å velge hvilket som var best eller hvilken versjon man skulle gå videre med. Alle så jo for så vidt “bra” ut, men samtidig var alle like “bra”. Jeg fikk heller aldri helt det jeg var ute etter. Enten ble tekstkommandoen min feiltolket eller så fikk jeg bare servert de samme standardvinklene og uttrykkene, som om det kun var en håndfull varianter å velge mellom.
Men jeg fikk også en gnagende følelse av at det var noe “feil”. Mange av bildene jeg fikk hadde noe som lignet en signatur i et av hjørnene. Det var ikke mulig å tolke hva signaturen skulle forestille, men ved første øyekast så det ut som bildet var ferdig signert. Sprøtt. Signaturen hadde jo sin naturlige forklaring, for etter hvert som jeg lærte hvordan generativ AI fungerer fant jeg jo ut at den rett og slett bare stjeler andres arbeid, kjører det i en matematisk blender og spytter ut noe som ligner litt på flere forskjellige ting, basert på input. Og ingen krediteres noensinne. Ingen blir spurt om lov.
Grunnen til at mange av bildene AI-en spyttet ut hadde noe som lignet en signatur i hjørnet var rett og slett at AI-en hadde blitt matet med uendelig mange kunstverk uten tillatelse. Ofte hadde jo disse kunstverkene en signatur i ett av hjørnene, for kunstnere har for vane å legge litt stolthet i arbeidet sitt. “Dette har JEG laget, og det tok flere uker av livet mitt!” Så når AI-en blir bedt om å gjenskape noe basert på det den er matet med, blir en slags remiks av signaturen også inkludert i sluttproduktet.
Jeg ser stadig flere fotografer som (motvillig?) omfavner AI i arbeidet sitt. Enten bruker de det for å spare tid på redigering og bruker AI-drevne apper der man bare huker av for den typen redigering man ønsker, også fikser programmet resten. Andre bytter ut hele bakgrunner med noen kjappe tekstlinjer. Mange ser ut til å være fastlåst i et spor der de føler seg tvunget til å ta i bruk AI, fordi “alle andre” gjør det. Så hvis de ikke gjør det selv blir de “hengende etter”. Da klarer de ikke å produsere bilder (eller musikk, videoer, tekst osv) like fort. Så de velger effektivitet og kvantitet foran kvaliteten. Mest mulig bilder på kortest mulig tid.
Joda, jeg skjønner at det er kjedelig å redigere bort støvkorn og små ujevnheter her og der. Kloneverktøyet er ikke favoritten min heller. Men jeg vil mye heller ha ETT ENESTE bilde produsert av et menneske som ønsker å formidle noe, enn tusen AI-redigerte/genererte bilder spyttet ut av en piratkopieringsblender som ikke kan forstå, vite, relatere til noen/noe eller føle noe som helst. Uansett hvor mange som klikker på like og skriver at det er “dritfett” før de scroller videre til neste "dritfete" AI-genererte bilde. For meg er den kreative prosessen i å lage et bilde noe av det aller viktigste, og ikke noe jeg kommer til å outsource til statistikkbasert software.
For andre er kjappe resultater viktigere enn alt annet. Men jeg mener at en fotograf som overlater mer og mer av den kreative prosessen til AI bidrar egentlig bare til å gjøre seg selv overflødig. Hvis ikke det er du som redigerer bildet, hvorfor trenger noen deg til å produsere bildet i det hele tatt? I tillegg hindrer du deg selv til å bli flinkere til å redigere, for du slipper å øve. Hele prosessen med å tilegne seg ferdigheter blir borte. Du skyter ikke deg selv bare i foten, du skyter deg også metaforisk i hodet.
Jeg vil mye heller at favorittbandet mitt skal bruke fire år på å lage et nytt album enn å få servert en helt ny AI-generert låt “in the style of” favorittbandet mitt hver eneste dag. Når man hopper over hele den kreative prosessen blir sluttresultatet for meg helt intetsigende, for det er ingen som formidler noe. Det er ingen originale idéer, det er ingen følelser bak og det er ingen intelligens eller sjel.
Som verdens lekreste sjuretters middag, men som ikke smaker noe. Som å be en kunstner om å male et bilde og så si at “dette har jeg laget selv, for det var jeg som bestilte det!”. Som å bruke en 3D-printer og laste ned noen ferdige blueprints fordi du ikke gidder å lære deg treskjæring. Som å få en AI til å lage ferdige sanger fordi du ikke gidder å lære deg å spille et instrument. Du skjønner greia.
Det er sikkert mange andre grunner til at fotografer omfavner AI også, men det ser for meg ut som det stort sett er en blanding av frykt for å bli hengende etter andre som bruker AI og at de ikke klarer å produsere bilder fort nok ellers. Men hvor er yrkesstoltheten blitt av? Kommer du om noen år til å se tilbake på bildene som er 80% AI-skrot og være fornøyd med dem? Det tror ikke jeg. Jeg tror ikke du klarer å bli kvitt den ekle følelsen av at det ikke er du selv som har laget dem.
Kreativitet _skal_ være tidkrevende. Det tar tid å lære seg noe og bli skikkelig flink. Derfor er det også så tilfredsstillende når man endelig blir ferdig med et bilde man har jobbet lenge med, spesielt hvis man har fått til noe nytt.
Hvis ikke du engang gadd å lage bildet, hvorfor skal jeg se på det eller ha det på veggen? Hvis du ikke tok deg bryet med å skrive teksta, hvorfor skal jeg lese den? Hvis ikke du orka å spille inn låta, hvorfor skal jeg høre på den?
For all del; you do you.
Men jeg kommer ikke til å bruke generativ AI i noen av bildene mine whatsoever, og jeg vil mye heller få ut ETT eneste helt ok bilde fra en shoot enn å la en AI spytte ut “dritfete” versjoner av samtlige bilder som ble tatt.
Anyway, carry on. 🫶
(Har en fotopause pga flytting, men kommer tilbake igjen senere 🙏)
